Da Kari begynte i barnehagen

Kari var ei sosial lita jente og på turen i Costa Rica prøvde hun så godt hun kunne å følge etter et hvert barn eller hund som var i nærheten. Hun ønsket kontakt og å leke med andre som var jevnstore, så det var godt da dagen endelig kom og hun skulle begynne i bhg. Hun gikk i en liten familiebarnehage med 8 barn og hadde det hyggelig der.

Utpå høsten ble jeg imidlertid innkalt til møte med pedagogen som synes det var noe med Kari. Hun ville ikke ha trøst av de voksne hvis hun falt og hun valgte ofte å sitte alene. Hun kunne delta i lek med de andre barna, men ikke over lengre tid. Det var også tydelig at hun hadde problemer med å gå. Mammahjertet mitt ble knust... Det var da vel ikke noe galt med den lille jenta mi? Hun som var perfekt og full av kjærlighet. Jeg dro fra møtet og på jobb med gråten i halsen, det kunne ikke være mulig, hun trengte vel bare litt tid. Det var ikke alle som kunne alt når de var 20 mndr, det kom sikkert til å ordne seg.

 

Hun elsket å sitte oppi esker eller inni tørketrommelen, klatret ut og inn igjen og igjen.

Hun elsket å sitte oppi esker eller inni tørketrommelen, klatret ut og inn igjen og igjen.